Da var det endelig dags for biledfortellingen. Har hatt datatrøbbel og en maskin som ikke ville laste ned programmet. Men etter at jeg lånte meg en ny maskin fikk jeg programmet på plass.
Det var et enkelt og selvforklarende program. Jeg lastet inn en haug med bilder, valgte rekkefølgen og la til den eksempelmusikken som lå der for å slippe opphavsrettproblemer. Siden min egentlig pc nektet å sammarbeide ble det et utvalg fra Bøllas liv her i huset!
Et veldig greit program jeg regner med jeg kommer til å bruke igjen!
25. apr. 2011
Kompensasjon!
Jeg var syk under forrige samling men kommer her med et kompensasjonsinnlegg som skal handle om noen aktuelle "problem-områder" knyttet til gjennomføringen av intensjoner i LK06.
IKT og digital kompetanse har fått en sentral rolle i læreplanen og har blitt det man kaller den femte basiskompetansen som alle fag på alle trinn har fått integrert i sine fagplaner.
Et problemområde som jeg ser særlig som foreldre til to barn i grunnskolen er det utstyrert skolene sitter med.
Fem år etter at LK06 ble innført er det fremdeles ikke nok pc'er til elevene, nettverket faller stadig sammen og plattformen Moodel som grunnskolen i min kommune har valgt å bruker skal de fremdeles "snart ta i bruk for alvor". Moodel er etter det jeg skjønner en læringsplattform ala fronter og Its'learning. Vi foreldre har i flere år ventet på brukertilgang men det lar fremdeles vente på seg. Stadig får vi høre at det nok er klart i neste måned iallefall.
Hvordan kan IKT bli den femte basisferdigheten i den norske skolen når ikke utstyret er på plass? Hva er vitsen med elektroniske læremidler når elevene ikke får tilgang til de på skolen?
Ja, flere skoler har jo ikke engang nok penger til å kjøpe de uelektroniske læremidlene de trenger til elevene.
Det hjelper ikke med en flott plan som setter Norge i en særstilling som det landet som virkelig satser på IKT som basiskunnskap når skolehverdagen ikke gjennspeiler dette.
Vi elsker jo å tro at vi er så flinke og langt fremme på alt - vi trodde vi var gode til å lese helt til internasjonale undersøkelser klappet oss i bakhodet med at vi bare er middelmådige. Men takk og lov at vi ikke var best, for i Finnland der de for noen år siden var utrolig gode til å lese, der fikk de mindre penger til lesefremmende tiltak og dermed kan man jo tenke seg hva som skjer der fremover.
Hvordan kan vi forresten bli best når lærerne mangler kunnskap om ny barne- og ungdomslitteratur?
For noen år siden hadde jeg en venninne som i voksen alder var begynt på lærerstudiet. Hun oppsøkte meg for å få hjelpt til å finne en del skjønnlitterære titler som sto på pensumlisten i norskfaget. Det var her snakk om "ny litteratur for barn og ungdom". Det var ingen nye titler på listen, det var bøker som var mellom fem og ti år gamle. Og det kaller ikke jeg for ny litteratur. Ny litteratur er ferskvare og personlig syns jeg at ny litteratur ikke kan være eldre enn maks tre år.
Betyr det at nye lærere som kommer ut fra utdanningsinstitusjonene er "gammeldagse" i det de begynner sitt virke som lærere? Eller var dette tilfeldig, at læreren til alle de kommende lærerne ikke hadde hatt tid til å oppdatere seg på ny barne- og ungdomslitteratur?
En annen sak jeg som bekymrer meg er at det å sette strøm på læremiddel ikke nødvendigvis gir noe ekstra dersom det bare menes at boka skal finnes digitalt tilgjengelig på nett. Jeg er klar over at det finnes mye bra på nett også som ikke tilsvarer den tradisjonelle boka. Men litt for ofte tror jeg den lettvinte løsningen blir valgt. Jeg syns personlige det er utrolig tungt å lese mye tekst på nett. Om det samme gjelder for barn av i dag er jeg usikker på.
Skolehverdagen er presset både for lærere og elever. Det er ikke mye rom for oppdatering for lærerne men det kreves stadig mer av dem. De skal hele tiden integrere nye ting inn i skolehverdagen sin, ting de muligens ikke behersker selv engang. Samtidig er ikke det de trenger på plass, maskin"parken" fungerer ikke tilfredstillende eller den går i stykker uten at noen har tid eller kompetanse til å reparere. Hos min syvendeklassesønn har de godt med pc-er i klasserommet, men det er ikke like imponerende når det viser seg at bare et fåtall virker. Resten står og venter på å bli reparert. Hva skal de med ti pc'er hvorav bare tre fungerer?
Det er kanskje det som er problemet i den norske skole, at skolene hele tiden henger etter planene. Og at planene er gamle allerede i det de skal taes i bruk. Det kommer stadig nye planer men med de nye planene mangler det penger. Hadde planene kommet sammen med penger til å oppgradere skolene så hadde nye planer vært lettere å ta i mot. Sånn som det er nå tror jeg heller man motvillig blir dratt inn i enda en ny plan.
Muligens virker jeg ekstremt kritisk til lærere, det er jeg ikke. Det er systemet jeg er kritisk til, bare så det er sagt.
IKT og digital kompetanse har fått en sentral rolle i læreplanen og har blitt det man kaller den femte basiskompetansen som alle fag på alle trinn har fått integrert i sine fagplaner.
Et problemområde som jeg ser særlig som foreldre til to barn i grunnskolen er det utstyrert skolene sitter med.
Fem år etter at LK06 ble innført er det fremdeles ikke nok pc'er til elevene, nettverket faller stadig sammen og plattformen Moodel som grunnskolen i min kommune har valgt å bruker skal de fremdeles "snart ta i bruk for alvor". Moodel er etter det jeg skjønner en læringsplattform ala fronter og Its'learning. Vi foreldre har i flere år ventet på brukertilgang men det lar fremdeles vente på seg. Stadig får vi høre at det nok er klart i neste måned iallefall.
Hvordan kan IKT bli den femte basisferdigheten i den norske skolen når ikke utstyret er på plass? Hva er vitsen med elektroniske læremidler når elevene ikke får tilgang til de på skolen?
Ja, flere skoler har jo ikke engang nok penger til å kjøpe de uelektroniske læremidlene de trenger til elevene.
Det hjelper ikke med en flott plan som setter Norge i en særstilling som det landet som virkelig satser på IKT som basiskunnskap når skolehverdagen ikke gjennspeiler dette.
Vi elsker jo å tro at vi er så flinke og langt fremme på alt - vi trodde vi var gode til å lese helt til internasjonale undersøkelser klappet oss i bakhodet med at vi bare er middelmådige. Men takk og lov at vi ikke var best, for i Finnland der de for noen år siden var utrolig gode til å lese, der fikk de mindre penger til lesefremmende tiltak og dermed kan man jo tenke seg hva som skjer der fremover.
Hvordan kan vi forresten bli best når lærerne mangler kunnskap om ny barne- og ungdomslitteratur?
For noen år siden hadde jeg en venninne som i voksen alder var begynt på lærerstudiet. Hun oppsøkte meg for å få hjelpt til å finne en del skjønnlitterære titler som sto på pensumlisten i norskfaget. Det var her snakk om "ny litteratur for barn og ungdom". Det var ingen nye titler på listen, det var bøker som var mellom fem og ti år gamle. Og det kaller ikke jeg for ny litteratur. Ny litteratur er ferskvare og personlig syns jeg at ny litteratur ikke kan være eldre enn maks tre år.
Betyr det at nye lærere som kommer ut fra utdanningsinstitusjonene er "gammeldagse" i det de begynner sitt virke som lærere? Eller var dette tilfeldig, at læreren til alle de kommende lærerne ikke hadde hatt tid til å oppdatere seg på ny barne- og ungdomslitteratur?
En annen sak jeg som bekymrer meg er at det å sette strøm på læremiddel ikke nødvendigvis gir noe ekstra dersom det bare menes at boka skal finnes digitalt tilgjengelig på nett. Jeg er klar over at det finnes mye bra på nett også som ikke tilsvarer den tradisjonelle boka. Men litt for ofte tror jeg den lettvinte løsningen blir valgt. Jeg syns personlige det er utrolig tungt å lese mye tekst på nett. Om det samme gjelder for barn av i dag er jeg usikker på.
Skolehverdagen er presset både for lærere og elever. Det er ikke mye rom for oppdatering for lærerne men det kreves stadig mer av dem. De skal hele tiden integrere nye ting inn i skolehverdagen sin, ting de muligens ikke behersker selv engang. Samtidig er ikke det de trenger på plass, maskin"parken" fungerer ikke tilfredstillende eller den går i stykker uten at noen har tid eller kompetanse til å reparere. Hos min syvendeklassesønn har de godt med pc-er i klasserommet, men det er ikke like imponerende når det viser seg at bare et fåtall virker. Resten står og venter på å bli reparert. Hva skal de med ti pc'er hvorav bare tre fungerer?
Det er kanskje det som er problemet i den norske skole, at skolene hele tiden henger etter planene. Og at planene er gamle allerede i det de skal taes i bruk. Det kommer stadig nye planer men med de nye planene mangler det penger. Hadde planene kommet sammen med penger til å oppgradere skolene så hadde nye planer vært lettere å ta i mot. Sånn som det er nå tror jeg heller man motvillig blir dratt inn i enda en ny plan.
Muligens virker jeg ekstremt kritisk til lærere, det er jeg ikke. Det er systemet jeg er kritisk til, bare så det er sagt.
24. apr. 2011
Ikke bare en, men to blogger om nye barne- og ungdombøker
Jeg leser fryktelig lite faglige blogger, men noen få blogger får jeg likevel med meg. Blogger som ikke nødvendigvis er skrevet for å være tungt faglige, men som gir oss som er opptatt av ny barne- og ungdomslitteratur artige leseropplevelser og bokkunskap som vi ellers ikke hadde hatt tid til å tilegne oss selv.
Jeg svinger ofte innom elislesebabbel - hun er gammel barne- og ungdomsbibliotekar fra Deichman i Oslo, men jobber nå på Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek . (Det er vel lov til å si gammel, som i "har jobbet som barne- og ungdomsbibliotekar i mange år"?).
Maris mørke hjørne er også verd et besøk. Hun leser også mye voksenlitteratur, engelske barnebøker som ikke er oversatt enda og tegneserier.
Jeg leser mye, men stort sett har jeg bare tid til de norske barne og ungdomsbøkene. Derfor er det artig å lese kollegaers blogger. Særlig de som leser mye annet enn meg er det artig å følge. Og om de har lest den samme boka som meg er det jo spennende å lese deres mening!
Skulen og den digitale læringsrevolusjonen
Jeg har lest kapittel 3 og kapittel 8-10 i Krumsvik bok om ”Skulen i den digitale læringsrevolusjonen”. Boka kom ut i 2007 og jeg regner derfor med at den er skrevet i 2006. Altså for fem år siden. Krumsvik skriver mye om barn og unges nettbruk og den teknologiske utviklingen han har sett de siste 15 årene. (Som nå er blitt til 20 år).
Min eldste sønn som går i tiendeklasse kom hjem med ny ukeplan og lo godt av at de skulle lære om chatting på skolen kommende uke. Og jeg kan vel egentlig være enig med han i at det muligens var unødvendig dersom det var ren opplæring i chatt. For er det noe den generasjonen kan er det å multitaske i alle kanaler samtidig, inkludert chatt.
Krumsvik skriver om ”Screenager”: den første generasjonen som vokser opp med TV, data og mobiltelefon. ”For å illustrere denne situasjonen kan vi seie at når ”screenagers” når 21-årsalderen, har han/ho brukt 15 000 timar til formell utdanning, 20 000 timar til framføre TV-en og 50 000 framføre PC-en sin.”
Krumsvik skriver flere steder at skolen henger etter når det gjelder teknologien og at ofte kan elevene mer enn lærerne. Det bør ha jevnet seg litt ut de siste fem årene, men ser man på en undersøkelse barnevakten.no utførte i 2011 mente 64,7% av de spurte at de kunne mer om internett enn læreren sin. I tillegg mente 69,1% av de spurte at de kunne mer om internett enn foreldrene sine. Og det er vel også dette Krumsvik frykter i artikkelen sin. Ikke at elevene ikke har kontroll på Ikt-faget, men at lærerne halser etter og føler seg ukompetente.
Krumsvik skriver flere steder at skolen henger etter når det gjelder teknologien og at ofte kan elevene mer enn lærerne. Det bør ha jevnet seg litt ut de siste fem årene, men ser man på en undersøkelse barnevakten.no utførte i 2011 mente 64,7% av de spurte at de kunne mer om internett enn læreren sin. I tillegg mente 69,1% av de spurte at de kunne mer om internett enn foreldrene sine. Og det er vel også dette Krumsvik frykter i artikkelen sin. Ikke at elevene ikke har kontroll på Ikt-faget, men at lærerne halser etter og føler seg ukompetente.
17. apr. 2011
Barnebokkritikk
Nå er jeg litt usikker på om barnebokkritikk.no kommer inn under kategorien blogg.
Men siden jeg leser lite faglige blogger velger jeg å late som barnebokkritikk er en blogg.
Barnebøker får lite oppmerksomhet i meda og derfor har denne ”bloggen” blitt opprettet. Det er et spesialorgan for seriøs og kvalifisert barnebokkritikk som publiserer kritikker av skjønn- og faglitteratur for barn og unge som utgis av norske forlag. Et godt sted å oppsøke om man trenger en dypere innputt på barne- og ungdomsbøker. Anmeldelsene er lange og går i dybden. Og det er kanskje derfor jeg liker dette stedet så godt. Her har de tatt seg tid til å gå i dybden. Det er alt for mye kortinformasjon og overfladisk informasjon i vårt samfunn. Det virker som ingen orker å gå i dybden lengre. Ikke de som skriver og ikke vi som leser.
Men siden jeg leser lite faglige blogger velger jeg å late som barnebokkritikk er en blogg.
Barnebøker får lite oppmerksomhet i meda og derfor har denne ”bloggen” blitt opprettet. Det er et spesialorgan for seriøs og kvalifisert barnebokkritikk som publiserer kritikker av skjønn- og faglitteratur for barn og unge som utgis av norske forlag. Et godt sted å oppsøke om man trenger en dypere innputt på barne- og ungdomsbøker. Anmeldelsene er lange og går i dybden. Og det er kanskje derfor jeg liker dette stedet så godt. Her har de tatt seg tid til å gå i dybden. Det er alt for mye kortinformasjon og overfladisk informasjon i vårt samfunn. Det virker som ingen orker å gå i dybden lengre. Ikke de som skriver og ikke vi som leser.
I tillegg kan andre sende inn sine kritikker og få de publisert om de holder godt nok faglig nivå. Det er også mulig å kommentere på kritikkene. Og innimellom blåser det opp til noen friske debatter om spesielle temaer eller titler.
 |
| Puh Bølla og Gris tar studiepause :-) |
Tilpasset opplæring
Da har jeg lest rapporten ”Forskning om tilpasset opplæring” og blitt litt klokere. Altså litt klokere med tanke på hvordan det tenkes. Men ikke så mye klokere som mamma til to gutter som har skolen som sin hverdag.
Det snakkes så fint om tilpasset opplæring i den norske skole. I følge wikipedia er tilpasset opplæring et begrep som brukes i norsk skole, hvor man har som prinsipp å gi en opplæring som passer for den enkelte eleven. Enten der tilpassningen sees på som konkrete tiltak og bestemte metoder for organisering av opplæringen eller hvor tilpasset opplæring oppfattes som en ideologi.
Men vi som foreldre som har barn som klarer seg rimelig bra ser ikke noe til denne tilpassede opplæringen. Ikke når barna sliter med deler av pensum eller når de gjør det umåtelig godt i andre deler. Som jeg har lest flere steder i pensum blir tilpasset opplæring ofte sett på som spesialundervisning for de svakeste elevene. Elevmassen som befinner seg i midten, som ikke slår ut på noen skala av ”trenger mer hjelp/trenger mer utfordring” får ikke noe ekstra. Læreren har rett og slett ikke tid til det. Hun har en klasse, eller det er sant, nå heter det gruppe. Men i det daglige har hun en klasse med ca. 25 individer å forholde seg til. Alle skal lære noe og spriket er stort i kunnskapsnivå og modenhet uansett klassetrinn.
Dessuten står det også i rapporten at mange elever kjeder seg på skolen. At undervisningen ikke fenger og at den er forutsigbar og lite variert. Den preges av lærerstyring, kontroll og mye bruk av læreboken.
Hver sommer har jeg med meg inntil 20 ungdommer mellom 13 og 15 år, en sceneinstruktør og en forfatter på tur en uke. Den uken er det skrive- og dramaleir for ungdom et eller annet sted i Nordland. Og ja, de aller fleste som melder seg på denne sommeraktiviteten liker å skrive eller spille teater. Men det hender faktisk vi har ungdom med som ikke har dette som interesse i det hele tatt. Som er med fordi en venninne ikke turte å dra alene eller er der fordi en ivrig mor har sendt sin håpefulle avgåre. Programmet er tettpakket, det er lite fritid og mye undervisning. Elle, rettelse, vi kaller det ikke undervisning. Målet er at de skal lære noe, men at det skal være så langt unna en skolehverdag som mulig. Det skal være spennende og lystbetont.
De trenger ikke føle at de har lært noe som helst, men jeg er sikker på at norsklæreren deres vil se at de har utviklet den kreative skrivingen sin i løpet av sommeren. Kanskje er det tilpasset opplæring vi driver med i disse sommerdagene. En opplæring som ikke kjennes ut som læring men som er lystbetont og spennende. Og ja, selvfølgelig er det enkelt for oss, vi er fristilte, har ingen krav, vi måles ikke på noen måte.
Men det funker!
De trenger ikke føle at de har lært noe som helst, men jeg er sikker på at norsklæreren deres vil se at de har utviklet den kreative skrivingen sin i løpet av sommeren. Kanskje er det tilpasset opplæring vi driver med i disse sommerdagene. En opplæring som ikke kjennes ut som læring men som er lystbetont og spennende. Og ja, selvfølgelig er det enkelt for oss, vi er fristilte, har ingen krav, vi måles ikke på noen måte.
Men det funker!
Fra læreplan til praktisk læringsaktivitet
Nå jobber ikke jeg ved en skole, så jeg har litt problemer med å svare på akkurat det oppgaven spør om. Men jeg tar sjansen på å si noe litt på siden av dette som kanskje muligens likevel passer til overskriften til slutt. 
Jeg har vært på besøk i en del skolebibliotek i grunnskolen i Nordland og hjulpet de/den bibliotekansvarlige i gang med ulike biblioteks relaterte ting.
Flere skoler har satset på skolebibliotek det siste året og fått hjelp til innredning av skolebiblioteket og ikke minst veiledning i å bruke bibliofil. Bibliofil er det programmet som brukes når de skal registrere samlingene. Bibliofil bygger på katalogiseringsreglene og klassifikasjonsreglene som er grunnpilaren i en bibliotekars utdanning. Programmet er ikke selvforklarende snarere kryptisk og det hjelper med gode basiskunnskaper for å kunne utnytte programmet på best mulig måte. Søking og gjenfinning er viktig og som kjent får man aldri mer ut av et søk enn det man registrerte inn.
Disse som sitter som bibliotekansvarlige ved grunnskolene er lærere som har noen få tilmålte timer for å drive bibliotek. De har ikke basiskunnskaper i å katalogisere eller i å bruke bibliofil. Noen få heldige har vært på kurs, men langt fra alle. De har lite dokumentasjon og mangler ofte brukermanualen til programmet.
Så hva gjør man når man skal prøve å hjelpe disse som har fått et helt bibliotek i fanget, de har lite tid avsatt til arbeidet og de mangler kunnskaper om det de skal gjøre?
Jeg har brettet opp ermene og prøvd å starte med begynnelsen. Vise enkle grunnprinsipper for katalogisering, ta noen snarveier min gamle katalogiseringslærer ville fått astmatiske anfall av og hele tiden bruke mantraet ”brukeren i sentrum”. Gjøre det enklest mulig uten at man mister den gjenfinningen man trenger i et lite skolebibliotek. Jeg kaller det minimumskatalogisering, men det fungerer i små skolebibliotek, heldigvis. Dette arbeidet gjør at skolebibliotekene kan få fungerende kataloger for sine brukere.
Er man i tillegg så heldig at rektor bruker litt penger på å innrede skolebiblioteket og ikke minst et budsjett til innkjøpt av bøker og annet egnet materiale så kan biblioteket bli et sted for læring som kan brukes av elevene. Og ikke bare et sted der man oppbevarer gamle bøker og stoler og bord man har til overs.
Men tilbake til overskriften. Hvorfor satser ikke skolene mer på biblioteket enn de gjør. Hvorfor ansetter de ikke personer som kan dette, som kan drive et skolebibliotek slik et bibliotek er tenkt?
For et skolebibliotek bør alle skoler ha, selv om loven bare sier ”tilgang på skolebibliotek” og hva er vel mer praktisk enn å bruke skolebiblioteket til egen læring?
For et skolebibliotek bør alle skoler ha, selv om loven bare sier ”tilgang på skolebibliotek” og hva er vel mer praktisk enn å bruke skolebiblioteket til egen læring?
Har skolebiblioteket godt fungerende katalog vil elevene også lære å søke i katalogen for å finne det de trenger. De vil lære kildekritikk og de vil kanskje til og med lære at wikipedia og nett ikke nødvendigvis er det eneste man bør forholde seg til. At det utrolig nok finnes mye mellom to permer som fremdeles er brukbart!!!
10. apr. 2011
Hva er vi om vi ikke kan lese?
Jeg har lest "Læreplan, læreverk og tilrettelegging for læring" og har selvfølgelig valgt å sette fokus på den delen som handler om norskfaget siden jeg har grunnfag i nordisk og ikke minst fordi jeg stort sett jobber med litteraturformidling av barne- og ungdomslitteratur.
Etter å ha lest meg gjennom analysen av læreplanen i Norsk er det et avsnitt som virkelig bekymrer meg:
"Det overrasker oss noe at det etter 2. årstrinn mangler konkrete mål for at elevene skal kunne lese og at de skal kunne skrive. Vi synes at mål som bruke enkle strategier for leseforståelse, eller bruke bokstaver og eksperimentere med ord (ibid.:44) tilslører målet om at elevene skal kunne lese og skrive."
Jeg visste jeg at man bare hadde en sjanse til å være med på leseopplæringen i den norske skole, men at man var i alvorlige vansker allerede når andre klasse var over var jeg ikke klar over. Og det er dessverre grunn til bekymring.
Når jeg i tillegg finner artikkelen om hvordan 5. klassingene i Norge gjør det på leseferdighet på nasjonale prøver kan man virkelig bli mørkredd. Hver fjerde femteklassing i Norge havner på dårligste leseferdighetsnivå.
Og det stemmer faktisk godt med de erfaringer vi har fra fjernlånsavdelingen ved fylkesbiblioteket. Vi har mange skoler i Nordland som lånere. De låner bokkasser når de har spesielle leseopplegg, klassesett for felleslesing eller konkrekte titler. Felles for utlånet til skolene i Nordland er at vi i større og større grad må ty til lettlestbøker oppover i klassene. Fordi leseferdighetene rett og slett er så dårlige at mange elever ikke makter å lese en vanlig bok tilpasset den aldersgruppen de befinner seg i.Ofte må vi også suplere med lydbøker for de aller svakeste elevene.
I 2010 var det nasjonalt leseår - et leseår med hovedfokus på voksne lesere. Målet var å skape større aksept for voksne lesere uten leseferdigheter, øke kompetansen på tilpasset litteratur hos bibliotekene og å senke terskelen for å få folk til å besøke biblioteket.
I følge tall fra LO er det 12 ganger større sjanse for at du faller utenfor arbeidslivet om du har svake leseferdigheter. Ikke rart at LO fikk 5 millioner kroner til et leseprosjekt blant sine medlemmer.
Så hva er vi om vi ikke kan lese? Dessverre er vel svaret "tapere" - tapere i arbeidslivet, tapere på sykefraværsstatistikken og tapere sosialt.
Hvofor det ble sånn?
Hvordan fikk vi så mange voksne som ikke kan lese?
Hvordan er det mulig å gå ut av den norske skolen uten å kunne lese?
Dessverre sitter jeg ikke med svaret, men finner jeg det skal jeg dele det med dere.
Littertur utover NF-rapport 2/2008:
http://www.dagsavisen.no/kultur/article467576.ece
http://www.dagsavisen.no/kultur/article458809.ece
http://www.dagsavisen.no/innenriks/article514858.ece
Etter å ha lest meg gjennom analysen av læreplanen i Norsk er det et avsnitt som virkelig bekymrer meg:
"Det overrasker oss noe at det etter 2. årstrinn mangler konkrete mål for at elevene skal kunne lese og at de skal kunne skrive. Vi synes at mål som bruke enkle strategier for leseforståelse, eller bruke bokstaver og eksperimentere med ord (ibid.:44) tilslører målet om at elevene skal kunne lese og skrive."
Jeg visste jeg at man bare hadde en sjanse til å være med på leseopplæringen i den norske skole, men at man var i alvorlige vansker allerede når andre klasse var over var jeg ikke klar over. Og det er dessverre grunn til bekymring.
Når jeg i tillegg finner artikkelen om hvordan 5. klassingene i Norge gjør det på leseferdighet på nasjonale prøver kan man virkelig bli mørkredd. Hver fjerde femteklassing i Norge havner på dårligste leseferdighetsnivå.
Og det stemmer faktisk godt med de erfaringer vi har fra fjernlånsavdelingen ved fylkesbiblioteket. Vi har mange skoler i Nordland som lånere. De låner bokkasser når de har spesielle leseopplegg, klassesett for felleslesing eller konkrekte titler. Felles for utlånet til skolene i Nordland er at vi i større og større grad må ty til lettlestbøker oppover i klassene. Fordi leseferdighetene rett og slett er så dårlige at mange elever ikke makter å lese en vanlig bok tilpasset den aldersgruppen de befinner seg i.Ofte må vi også suplere med lydbøker for de aller svakeste elevene.
I 2010 var det nasjonalt leseår - et leseår med hovedfokus på voksne lesere. Målet var å skape større aksept for voksne lesere uten leseferdigheter, øke kompetansen på tilpasset litteratur hos bibliotekene og å senke terskelen for å få folk til å besøke biblioteket.
I følge tall fra LO er det 12 ganger større sjanse for at du faller utenfor arbeidslivet om du har svake leseferdigheter. Ikke rart at LO fikk 5 millioner kroner til et leseprosjekt blant sine medlemmer.
Så hva er vi om vi ikke kan lese? Dessverre er vel svaret "tapere" - tapere i arbeidslivet, tapere på sykefraværsstatistikken og tapere sosialt.
Hvofor det ble sånn?
Hvordan fikk vi så mange voksne som ikke kan lese?
Hvordan er det mulig å gå ut av den norske skolen uten å kunne lese?
Dessverre sitter jeg ikke med svaret, men finner jeg det skal jeg dele det med dere.
Littertur utover NF-rapport 2/2008:
http://www.dagsavisen.no/kultur/article467576.ece
http://www.dagsavisen.no/kultur/article458809.ece
http://www.dagsavisen.no/innenriks/article514858.ece
20. mars 2011
Politikk, sensur og barnebøker
Hvorfor kan vi stadig lese om politikere som er oppbrakt over billedbøker, barnebøker eller ungdomsbøker? Ikke bare er de oppbrakt, de ønsker å sensurere det de ikke liker.
Det som er morsomt (eller kanskje heller tragisk) er at disse politikerne ofte ikke en gang har lest boka de kritiserer, de har bare lest om den. Det er heller ikke til å komme i fra at disse politikerne som oftest kommer fra Frp.
Inge Håvard Aarskog har faktisk lest billedboken "Glassklokken", det skulle da også bare mangle siden det koster relativt liten innsats å lese den. Han mener boken er meningsløs, og det må han jo gjerne mene. Jeg har lest mange meningsløse bøker uten at jeg har hatt behov for å skrike det ut i dagspressen eller heve stemmen for at bøker jeg ikke liker bør sensureres.
I følge Aarskog bør ikke barnebøker inneholde noe om døden, være for abstrakte, ta opp homofili, ha et politisk og samfunnssmessig budskap, inneholde banning eller fronte komersielle produkter.
(Linkene viser til de bøkene Aarskog henviser til)
Aarskog har ikke lest ungdomsboken Teodor Sterk, men siden den blant annet handler om Skrittpartiet og formannen i partiet Sivert Jensen mener Aarskog på ramme alvor at kulturministeren må inn å styre Kulturrådet slik at boken ikke blir kjøpt inn på innkjøpsordningen for barne- og ungdomslitteratur.
Man harselerer ikke med Frp eller Dronning Siv må vite... Jeg ville forresten gjerne møtt den 12-åringen som skjønner linken mellom Frp og Skrittpartiet sånn uten videre. De aller fleste som er i målgruppen for denne boken vil rett og slett lese den som en morsom og ekstremt blodig fortelling.
Verden er ikke bare teddybjørner, solskinn og sommerfugler. Har vi først forvillet oss inn på sensurens trange vei møter vi virkelig problemer. Måtte Aarskog aldri få noe han skulle sagt innen bokbransjen i Norge. Ikke fordi han ikke har rett til å mene det han vil, men fordi jeg er i mot sensur.
Tror jammen min gode venn Gris skal få lese Glassklokken for meg en gang til :-)
Her finner du forresten artikkelen om du skulle ha lyst til å lese den!
Det som er morsomt (eller kanskje heller tragisk) er at disse politikerne ofte ikke en gang har lest boka de kritiserer, de har bare lest om den. Det er heller ikke til å komme i fra at disse politikerne som oftest kommer fra Frp.
Inge Håvard Aarskog har faktisk lest billedboken "Glassklokken", det skulle da også bare mangle siden det koster relativt liten innsats å lese den. Han mener boken er meningsløs, og det må han jo gjerne mene. Jeg har lest mange meningsløse bøker uten at jeg har hatt behov for å skrike det ut i dagspressen eller heve stemmen for at bøker jeg ikke liker bør sensureres.
I følge Aarskog bør ikke barnebøker inneholde noe om døden, være for abstrakte, ta opp homofili, ha et politisk og samfunnssmessig budskap, inneholde banning eller fronte komersielle produkter.
(Linkene viser til de bøkene Aarskog henviser til)
Aarskog har ikke lest ungdomsboken Teodor Sterk, men siden den blant annet handler om Skrittpartiet og formannen i partiet Sivert Jensen mener Aarskog på ramme alvor at kulturministeren må inn å styre Kulturrådet slik at boken ikke blir kjøpt inn på innkjøpsordningen for barne- og ungdomslitteratur.
Man harselerer ikke med Frp eller Dronning Siv må vite... Jeg ville forresten gjerne møtt den 12-åringen som skjønner linken mellom Frp og Skrittpartiet sånn uten videre. De aller fleste som er i målgruppen for denne boken vil rett og slett lese den som en morsom og ekstremt blodig fortelling.
Verden er ikke bare teddybjørner, solskinn og sommerfugler. Har vi først forvillet oss inn på sensurens trange vei møter vi virkelig problemer. Måtte Aarskog aldri få noe han skulle sagt innen bokbransjen i Norge. Ikke fordi han ikke har rett til å mene det han vil, men fordi jeg er i mot sensur.
Tror jammen min gode venn Gris skal få lese Glassklokken for meg en gang til :-)
Her finner du forresten artikkelen om du skulle ha lyst til å lese den!
3. mars 2011
Noe positivt eller noe jeg har lært
For å begynne med det siste først. Jeg har nå faktisk lært å opprette en blog.
Ikke for det, jeg hadde faktisk klart det på egen hånd. Så om jeg har lært noe kan vel på en måte diskuteres. Jeg innrømmer glatt at jeg aldri har vært fasinert av dette med blogging og at jeg for lenge siden har funnet ut av det ikke er min "greie".
Joda - det hender jeg sniker på bloggene til perifere venner - men for å være ærlig blir det ofte med skrekkblandet fryd jeg leser disse bloggene. Noen legger ut det utroligste og jeg får litt "pute-foran-ansiktet følelse" når jeg leser. Så nei, jeg har faktisk aldri vurdert å starte opp med egen blog.
Min sønn spurte meg for en tid tilbake om hvorfor jeg ikke blogget og svaret mitt var ganske enkelt at jeg ikke hadde noe å melde. Dessuten er jeg gjerrig på tiden min. Derfor finner dere meg som oftest med "snabelen" i en bok.
Skal jeg komme med noe positivt må det være at det var utrolig hyggelige å få litt nærkontakt med de videregående skolebibliotekarene. Jeg var jo på fellesmøtet deres sist og kommer nok til å fortsette med det.
Da er jeg altså blitt en tvungen blogger!
Ikke for det, jeg hadde faktisk klart det på egen hånd. Så om jeg har lært noe kan vel på en måte diskuteres. Jeg innrømmer glatt at jeg aldri har vært fasinert av dette med blogging og at jeg for lenge siden har funnet ut av det ikke er min "greie".
Joda - det hender jeg sniker på bloggene til perifere venner - men for å være ærlig blir det ofte med skrekkblandet fryd jeg leser disse bloggene. Noen legger ut det utroligste og jeg får litt "pute-foran-ansiktet følelse" når jeg leser. Så nei, jeg har faktisk aldri vurdert å starte opp med egen blog.
Min sønn spurte meg for en tid tilbake om hvorfor jeg ikke blogget og svaret mitt var ganske enkelt at jeg ikke hadde noe å melde. Dessuten er jeg gjerrig på tiden min. Derfor finner dere meg som oftest med "snabelen" i en bok.
Skal jeg komme med noe positivt må det være at det var utrolig hyggelige å få litt nærkontakt med de videregående skolebibliotekarene. Jeg var jo på fellesmøtet deres sist og kommer nok til å fortsette med det.
Da er jeg altså blitt en tvungen blogger!
22. feb. 2011
Abonner på:
Innlegg (Atom)