Kompensasjon!

Jeg var syk under forrige samling men kommer her med et kompensasjonsinnlegg som skal handle om noen aktuelle "problem-områder" knyttet til gjennomføringen av intensjoner i LK06.

IKT og digital kompetanse har fått en sentral rolle i læreplanen og har blitt det man kaller den femte basiskompetansen som alle fag på alle trinn har fått integrert i sine fagplaner.
Et problemområde som jeg ser særlig som foreldre til to barn i grunnskolen er det utstyrert skolene sitter med.

Fem år etter at LK06 ble innført er det fremdeles ikke nok pc'er til elevene, nettverket faller stadig sammen og plattformen Moodel som grunnskolen i min kommune har valgt å bruker skal de fremdeles "snart ta i bruk for alvor". Moodel er etter det jeg skjønner en læringsplattform ala fronter og Its'learning. Vi foreldre har i flere år ventet på brukertilgang men det lar fremdeles vente på seg. Stadig får vi høre at det nok er klart i neste måned iallefall.

Hvordan kan IKT bli den femte basisferdigheten i den norske skolen når ikke utstyret er på plass? Hva er vitsen med elektroniske læremidler når elevene ikke får tilgang til de på skolen?
Ja, flere skoler har jo ikke engang nok penger til å kjøpe de uelektroniske læremidlene de trenger til elevene.

Det hjelper ikke med en flott plan som setter Norge i en særstilling som det landet som virkelig satser på IKT som basiskunnskap når skolehverdagen ikke gjennspeiler dette.
Vi elsker jo å tro at vi er så flinke og langt fremme på alt - vi trodde vi var gode til å lese helt til internasjonale undersøkelser klappet oss i bakhodet med at vi bare er middelmådige. Men takk og lov at vi ikke var best, for i Finnland der de for noen år siden var utrolig gode til å lese, der fikk de mindre penger til lesefremmende tiltak og dermed kan man jo tenke seg hva som skjer der fremover.

Hvordan kan vi forresten bli best når lærerne mangler kunnskap om ny barne- og ungdomslitteratur?
For noen år siden hadde jeg en venninne som i voksen alder var begynt på lærerstudiet. Hun oppsøkte meg for å få hjelpt til å finne en del skjønnlitterære titler som sto på pensumlisten i norskfaget. Det var her snakk om "ny litteratur for barn og ungdom". Det var ingen nye titler på listen, det var bøker som var mellom fem og ti år gamle. Og det kaller ikke jeg for ny litteratur. Ny litteratur er ferskvare og personlig syns jeg at ny litteratur ikke kan være eldre enn maks tre år.
Betyr det at nye lærere som kommer ut fra utdanningsinstitusjonene er "gammeldagse" i det de begynner sitt virke som lærere? Eller var dette tilfeldig, at læreren til alle de kommende lærerne ikke hadde hatt tid til å oppdatere seg på ny barne- og ungdomslitteratur?

En annen sak jeg som bekymrer meg er at det å sette strøm på læremiddel ikke nødvendigvis gir noe ekstra dersom det bare menes at boka skal finnes digitalt tilgjengelig på nett. Jeg er klar over at det finnes mye bra på nett også som ikke tilsvarer den tradisjonelle boka. Men litt for ofte tror jeg den lettvinte løsningen blir valgt. Jeg syns personlige det er utrolig tungt å lese mye tekst på nett. Om det samme gjelder for barn av i dag er jeg usikker på.

Skolehverdagen er presset både for lærere og elever. Det er ikke mye rom for oppdatering for lærerne men det kreves stadig mer av dem. De skal hele tiden integrere nye ting inn i skolehverdagen sin, ting de muligens ikke behersker selv engang. Samtidig er ikke det de trenger på plass, maskin"parken"  fungerer ikke tilfredstillende eller den går i stykker uten at noen har tid eller kompetanse til å reparere. Hos min syvendeklassesønn har de godt med pc-er i klasserommet, men det er ikke like imponerende når det viser seg at bare et fåtall virker. Resten står og venter på å bli reparert. Hva skal de med ti pc'er hvorav bare tre fungerer?
 
Det er kanskje det som er problemet i den norske skole, at skolene hele tiden henger etter planene. Og at planene er gamle allerede i det de skal taes i bruk. Det kommer stadig nye planer men med de nye planene mangler det penger. Hadde planene kommet sammen med penger til å oppgradere skolene så hadde nye planer vært lettere å ta i mot. Sånn som det er nå tror jeg heller man motvillig blir dratt inn i enda en ny plan.

Muligens virker jeg ekstremt kritisk til lærere, det er jeg ikke. Det er systemet jeg er kritisk til, bare så det er sagt. 

Fra læreplan til praktisk læringsaktivitet

Nå jobber ikke jeg ved en skole, så jeg har litt problemer med å svare på akkurat det oppgaven spør om. Men jeg tar sjansen på å si noe litt på siden av dette som kanskje muligens likevel passer til overskriften til slutt.

Jeg har vært på besøk i en del skolebibliotek i grunnskolen i Nordland og hjulpet de/den bibliotekansvarlige i gang med ulike biblioteks relaterte ting.

Flere skoler har satset på skolebibliotek det siste året og fått hjelp til innredning av skolebiblioteket og ikke minst veiledning i å bruke bibliofil. Bibliofil er det programmet som brukes når de skal registrere samlingene. Bibliofil bygger på katalogiseringsreglene og klassifikasjonsreglene som er grunnpilaren i en bibliotekars utdanning. Programmet er ikke selvforklarende snarere kryptisk og det hjelper med gode basiskunnskaper for å kunne utnytte programmet på best mulig måte.  Søking og gjenfinning er viktig og som kjent får man aldri mer ut av et søk enn det man registrerte inn.

Disse som sitter som bibliotekansvarlige ved grunnskolene er lærere som har noen få tilmålte timer for å drive bibliotek. De har ikke basiskunnskaper i å katalogisere eller i å bruke bibliofil. Noen få heldige har vært på kurs, men langt fra alle. De har lite dokumentasjon og mangler ofte brukermanualen til programmet.  

Så hva gjør man når man skal prøve å hjelpe disse som har fått et helt bibliotek i fanget, de har lite tid avsatt til arbeidet og de mangler kunnskaper om det de skal gjøre?

Jeg har brettet opp ermene og prøvd å starte med begynnelsen. Vise enkle grunnprinsipper for katalogisering, ta noen snarveier min gamle katalogiseringslærer ville fått astmatiske anfall av og hele tiden bruke mantraet ”brukeren i sentrum”. Gjøre det enklest mulig uten at man mister den gjenfinningen man trenger i et lite skolebibliotek. Jeg kaller det minimumskatalogisering, men det fungerer i små skolebibliotek, heldigvis. Dette arbeidet gjør at skolebibliotekene kan få fungerende kataloger for sine brukere.

Er man i tillegg så heldig at rektor bruker litt penger på å innrede skolebiblioteket og ikke minst et budsjett til innkjøpt av bøker og annet egnet materiale så kan biblioteket bli et sted for læring som kan brukes av elevene. Og ikke bare et sted der man oppbevarer gamle bøker og stoler og bord man har til overs.

Men tilbake til overskriften.  Hvorfor satser ikke skolene mer på biblioteket enn de gjør. Hvorfor ansetter de ikke personer som kan dette, som kan drive et skolebibliotek slik et bibliotek er tenkt?
 For et skolebibliotek bør alle skoler ha, selv om loven bare sier ”tilgang på skolebibliotek” og hva er vel mer praktisk enn å bruke skolebiblioteket til egen læring?

Har skolebiblioteket godt fungerende katalog vil elevene også lære å søke i katalogen for å finne det de trenger. De vil lære kildekritikk og de vil kanskje til og med lære at wikipedia og nett ikke nødvendigvis er det eneste man bør forholde seg til. At det utrolig nok finnes mye mellom to permer som fremdeles er brukbart!!!