Tilpasset opplæring

Da har jeg lest rapporten ”Forskning om tilpasset opplæring” og blitt litt klokere. Altså litt klokere med tanke på hvordan det tenkes. Men ikke så mye klokere som mamma til to gutter som har skolen som sin hverdag.

Det snakkes så fint om tilpasset opplæring i den norske skole. I følge wikipedia er tilpasset opplæring et begrep som brukes i norsk skole, hvor man har som prinsipp å gi en opplæring som passer for den enkelte eleven. Enten der tilpassningen sees på som konkrete tiltak og bestemte metoder for organisering av opplæringen eller hvor tilpasset opplæring oppfattes som en ideologi.

Men vi som foreldre som har barn som klarer seg rimelig bra ser ikke noe til denne tilpassede opplæringen. Ikke når barna sliter med deler av pensum eller når de gjør det umåtelig godt i andre deler.  Som jeg har lest flere steder i pensum blir tilpasset opplæring ofte sett på som spesialundervisning for de svakeste elevene. Elevmassen som befinner seg i midten, som ikke slår ut på noen skala av ”trenger mer hjelp/trenger mer utfordring” får ikke noe ekstra. Læreren har rett og slett ikke tid til det. Hun har en klasse, eller det er sant, nå heter det gruppe. Men i det daglige har hun en klasse med ca. 25 individer å forholde seg til. Alle skal lære noe og spriket er stort i kunnskapsnivå og modenhet uansett klassetrinn.

Dessuten står det også i rapporten at mange elever kjeder seg på skolen. At undervisningen ikke fenger og at den er forutsigbar og lite variert. Den preges av lærerstyring, kontroll og mye bruk av læreboken.

Hver sommer har jeg med meg inntil 20 ungdommer mellom 13 og 15 år, en sceneinstruktør og en forfatter på tur en uke. Den uken er det skrive- og dramaleir for ungdom et eller annet sted i Nordland. Og ja, de aller fleste som melder seg på denne sommeraktiviteten liker å skrive eller spille teater. Men det hender faktisk vi har ungdom med som ikke har dette som interesse i det hele tatt. Som er med fordi en venninne ikke turte å dra alene eller er der fordi en ivrig mor har sendt sin håpefulle avgåre. Programmet er tettpakket, det er lite fritid og mye undervisning. Elle, rettelse, vi kaller det ikke undervisning. Målet er at de skal lære noe, men at det skal være så langt unna en skolehverdag som mulig. Det skal være spennende og lystbetont.
De trenger ikke føle at de har lært noe som helst, men jeg er sikker på at norsklæreren deres vil se at de har utviklet den kreative skrivingen sin i løpet av sommeren. Kanskje er det tilpasset opplæring vi driver med i disse sommerdagene. En opplæring som ikke kjennes ut som læring men som er lystbetont og spennende. Og ja, selvfølgelig er det enkelt for oss, vi er fristilte, har ingen krav, vi måles ikke på noen måte.
Men det funker!