Det som er morsomt (eller kanskje heller tragisk) er at disse politikerne ofte ikke en gang har lest boka de kritiserer, de har bare lest om den. Det er heller ikke til å komme i fra at disse politikerne som oftest kommer fra Frp.
Inge Håvard Aarskog har faktisk lest billedboken "Glassklokken", det skulle da også bare mangle siden det koster relativt liten innsats å lese den. Han mener boken er meningsløs, og det må han jo gjerne mene. Jeg har lest mange meningsløse bøker uten at jeg har hatt behov for å skrike det ut i dagspressen eller heve stemmen for at bøker jeg ikke liker bør sensureres.
I følge Aarskog bør ikke barnebøker inneholde noe om døden, være for abstrakte, ta opp homofili, ha et politisk og samfunnssmessig budskap, inneholde banning eller fronte komersielle produkter.
(Linkene viser til de bøkene Aarskog henviser til)
Aarskog har ikke lest ungdomsboken Teodor Sterk, men siden den blant annet handler om Skrittpartiet og formannen i partiet Sivert Jensen mener Aarskog på ramme alvor at kulturministeren må inn å styre Kulturrådet slik at boken ikke blir kjøpt inn på innkjøpsordningen for barne- og ungdomslitteratur.
Man harselerer ikke med Frp eller Dronning Siv må vite... Jeg ville forresten gjerne møtt den 12-åringen som skjønner linken mellom Frp og Skrittpartiet sånn uten videre. De aller fleste som er i målgruppen for denne boken vil rett og slett lese den som en morsom og ekstremt blodig fortelling.
Verden er ikke bare teddybjørner, solskinn og sommerfugler. Har vi først forvillet oss inn på sensurens trange vei møter vi virkelig problemer. Måtte Aarskog aldri få noe han skulle sagt innen bokbransjen i Norge. Ikke fordi han ikke har rett til å mene det han vil, men fordi jeg er i mot sensur.
Tror jammen min gode venn Gris skal få lese Glassklokken for meg en gang til :-)
Her finner du forresten artikkelen om du skulle ha lyst til å lese den!
Skarp og god samfunnskommentar. Interessant hvordan ideologi og religion brukes til å forherlige noe, rakke ned på annet (og de som står for noe annet enn dem selv). Hvorfor ikke bare trekke på skuldrene - som vi gjør av Aarskog?
SvarSlettArtig emne, dette! Vi pleier å markere Banned Books Week på biblioteket første uka i oktober med utstilling av bøker som har blitt forsøkt sensurert i inn- og utland. Egentlig er det jo veldig bra at disse snålingene (det må det vel være lov å si) hisser seg sånn opp, på den måten får barnebøker masse oppmerksomhet - og mest positiv oppmerksomhet, ettersom de som klager er såpass useriøse og "folk flest" ønsker å ta avstand fra dem.
SvarSlettGjett om Erlend Loes "Kurtby" fikk oppmerksomhet når den kom ut i svensk oversettelse? Den har så absolutt noen fellestrekk med tragedien i Knutby utenfor Uppsala for noen år siden, hvor en prest fikk elskerinnen til å drepe konen hans. Må innrømme at jeg dro etter pusten noen ganger når jeg leste boka, men sensurere eller forby? Nei, hvorfor da?! De fleste ungene som leser den har ikke hørt om Knutby en gang, uten tar det som enda en artig og absurd Kurt-fortelling. Og for de som faktisk HAR hørt om hva som skjedde kan den kanskje hjelpe til å bearbeide tanker og spørsmål. I hvert fall hvis ungene har en voksenperson å diskutere med. Syns faktisk at både foreldre og lærere bør bli flinkere til å lese barne- og ungdomslitteratur - og i tillegg til å bli bedre rustet til å møte spørsmål og funderinger får de seg da også noen gode leseopplevelser, for jammen finnes det mange gode barnebøker!!
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettKari Skjønsberg, min lærer i barnelitteratur ved SBIH, sa at dersom en tekst blir for vanskelig, skremmende, kjedelig - ja da slutter barnet å lese den. Vi som har lest høyt for barn, vet at dersom fortellingen av en eller annen grunn ikke fenger, da slutter tilhørerne å lytte. Er noe i fortellingen vanskelig, spør barnet. Barn er utmerkede litteraturkritikere, og voksne som roper opp om sensur av barnebøker, av ymse grunner, gjør det neppe av hensyn til barnet, men av hensyn til seg selv.
SvarSlett